Våkne I Vår

I dag våknet jeg opp fra vinterdvalen. Eggene i min seng var ikke bare ubehagelig lunkne, de stinket død og tap.Ved ruten, der satt en vidunderlig fjeldfugl og kakket på glasset. Hun sang så svalt: Kakka-di- kakka da da. Jeg antok straks at det var eggene hun var ute etter, og slapp henne inn vinduet. Noe fortumlet kikket hun rundt seg, stadig i denne tonen kakka-di-kakka da da.
Våren har kommet til Rheines. Jeg har sovet gjennom de mørkeste av måneder, og ny energi har, som ved en velsignelse, steget inn i det dypeste av meg. Jeg har også gjenfunnet troen på mine skriverier. "en ny vår", sier de. Av det, jeg istemmer "en ny vår", la den komme og røre alle våre hjerter i solen, la oss strekke hals mot den og ta dens farge i vårt sind. Nei, vakkert er det her.

Tanker ved en Fjellrygg

For øyeblikket er jeg situert i et lite kloster utenfor Rheines ved Alpegrensen. Jeg tar ikke imot breve. Jeg møtte to nonner på dagsturen i dag, de slo blikket ned da jeg hilset dem. Man spør seg selv: Hvor hardt skal man straffes? Det blir kjølig her i høydene om aftenen, jeg varmer meg på stearin og kokte egg.

Jeg vet ikke om jeg liker at bloggen lagrer utkastene så lett og automatisk, skulle gjerne sett at ordene mine svant idet jeg trykket på piltasten.

Man får vel nesten høre med ledelsen i morgen.

Brevet

I dag mottok jeg et brev. Jeg hadde først ikke tenkt til å åpne det, men så så jeg nærmere på konvulutten: møysommelig arbeide var nedlagt: Gullborder, små eventyrslott under en dunkel himmel, alt tegnet for hånd. Jeg måtte spørre meg selv: Hvor langt skal man gå for å vekke noens oppmerksomhet?
Det sto:

Kjære ( ___)

Du må komme hjem, din katt savner deg så.
Mamma.

Nå er jeg rasende. 
Hun vet jeg ikke kan ta sånne hensyn.